I går og i natt

I går var gøy! Jeg var med Anders hele dagen.

Først spiste vi frokost sammen, og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det går an til å spise så mye når man ikke er tjukk. De 7 (det var 7?) brødskivene hans så iallfall ganske mye ut stabla opp ved siden av min ene.

Etter frokosten møtte vi Christer og dama hans og gikk til Majas og drakk kakao uten krem. Det var jo koselig.

Så var det bandøvelse. Anders, Elwin og Jonas er flinke. Jeg blir så stolt.

Elwin ble med oss til Anders etter øvelsen og så lagde de taco til alle sammen mens jeg stod og så på og tok bilder i et hyperaktivt øyeblikk. Da kikka Diva rart på meg. Eller, hun kikket rart på sokkene mine. Rare, søte dyr som ikke er noe glad i meg og sender meg stygge blikk når jeg kysser Anders.

Ellers tror jeg det alltid er meg man kan være slem med. Det er alltid jeg som blir dissa og forsøkt tvangsfôra med løk som smaker pyton, men sånt går jo ikke siden jeg er så sterk som jeg er. Jeg banker Anders og Elwin lett! Så det så.

Da jeg kom hjem så jeg på Heroes til klokka halv 5, og da jeg endelig sovnet hadde jeg mareritt. Det kom en ny istid og greier. Alle kom til å dø, og som vanlig i dommedagsmareritta mine måtte jeg finne folk jeg er glad i fordi de forsvinner fra meg når sånt skjer. Jeg måtte på et eller annet punkt gå under de bruene ved Farris, der Nelson Mandela er tagget på, for å finne Anders. Broa raste jo selvfølgelig så den snitta meg og traff den gamle damen som gikk bak meg. Rett etter det fant jeg Anders, men i samme sekund forsvant han igjen og jeg var like langt.

Det er også ganske typisk at jeg overlever selv om jeg blir nestendrept sammen med et par venner og noen randoms. Jeg endte opp i toppen av et fyrtårn som for det meste stod under is sammen med Heidi, Marthe, Hildegunn og en fyr jeg ikke aner hvem er. Vi levde på tørt knekkebrød helt til isen nesten hadde forsvunnet, og tante og jeg gikk til en båt som hadde vært under is som vi tydeligvis hadde kjørt med rett før isen kom. Den var mørk inni og jeg hadde hele tiden følelsen av at vi måtte komme oss ut fortest mulig fordi det var ett eller annet som ikke stemte. Vi gikk langt ned i båten for å finne lugaren vi hadde brukt og fant koffertene våre. Jeg prøvde å redde ut sauebamsene mine og kom meg fort ut av lugaren igjen sammen med tante, og der våknet jeg.

Kjempeinteressant. Og ja, jeg har problemer med å skrive uten smileyser. Jeg føler meg skikkelig care, men care.