Shut you’re mouth or I’ll cut you’re tongue

Jo, forresten! Unnskyld hvis jeg sendte noen noen stygge blikk i dag, eller virket sinna. Det er ikke meninga. Jeg skal innrømme at jeg har vært sykt irritabel i hele dag på skolen. Jeg er et stort og skummelt pms-monster som bor under senga di. Jeg lover, Vebjørn reddet Marius da han prøvde seg på “Ta pennen!” i stad. Jeg kjente også at det koket da diverse folk leste av dataen min eller spurte meg om lekser, og det er i det hele tatt ikke normalt! Det pleier virkelig ikke å være sånn, så ingen det er ingen grunn til å slutte og spørre meg om lekser eller om hjelp til oppgaver, men til vanlig setter jeg pris på at folk spør, noe de fleste også gjør. Jeg blir også helt sjokolade-freak, mer enn vanlig. Jeg har spist sjokolade hver dag i sikkert en uke nå. Sunt!

Like a feather in a hurricane

Det er rart hvordan jeg ender opp med dobbelt så mange sår, klypemerker og blåmerker for hver mandag som går.

Jeg vil bare nevne at jeg fikk veldig god karakter på framføringa om drama, så det er veldig mulig at jeg satser på å hjernevaske meg selv neste gang jeg har framføring også, siden det tydeligvis funket bra.

Jeg vil farge håret mitt. Jeg er rimelig lei av blondt hår som den mørke etterveksten lyser frem av.

Sånn vil jeg ha det, men jeg vet ikke om jeg ville kledd det. Ville jeg?

But you’ll never guess just how this one ends

Jeg likte denne mandagen! Den var fin sånn nesten tvers igjennom. Bare én time på skolen, K1 og pakke fra USA! Jeg fikk alle cdene jeg har ønsket meg, en signert plakat av This Providence (David er forresten usannsynlig kjekk!) og dette:

1 stk nerd med Millionaires t-skjorte og oppblåst kinn.

1 stk Nevershoutnever t-skjorte og 1 stk blits.

I’m hearing what you say, but I just can’t make a sound

Da var katta ute av sekken. Jeg har visst om det en stund, men i dag skulle være den dagen søstrene mine fikk vite det. Pappa og stemoren min skal flytte  fra hverandre. Det er utrolig trist og det blir jammen meg ikke noe bedre når lillesøstera mi på 6 år gråtende spør om de ikke kan være kjærester litt til og om de har prøvd alt, at det kan være sånn som med meg og de jeg har vært sammen med, at mammaen deres kan få en ny kjæreste og bli sammen med pappa og få en ny kjæreste og bli sammen med pappa igjen. Det blir rart. Jeg er jo kjempeglad i stemoren min, og jeg har tenkt til å fortsette og komme til henne og være med henne og søstrene mine når pappa ikke er hjemme. Egentlig er det vel ikke noen stor forandring for meg, for pappa er nesten ikke hjemme uansett, og jeg begynte å dra til Stavern uten at han var hjemme for et par uker siden. Jeg er glad i pappa og alt sånt, men stemoren min fortjener så mye bedre, en som er der.

Dette får meg til å lure på om mennesker er ment til å leve sammen, eller om vi kanskje klarer oss best alene. Jeg liker virkelig ikke break-ups, verken å oppleve det selv eller se noen andre, uansett alder.

It makes believe the best is yet to come and I don’t want to leave

I natt drømte ordentlig etter mange, mange drømmeløse netter. Det var en fin drøm. Den var fredagen bare uten at Steve var der. Jeg kan ikke la være å tenke på hvor søtt det var. Jeg følte meg… bra! Veldig bra. Noe sånt som jeg ikke er vant med i det hele tatt. Jeg pleier å være den som holder noen igjen, ikke være den som blir holdt igjen. Det er så utrolig søtt!

All the signs have led to this

Da jeg skreiv her i går var jeg så trøtt at jeg halvveis ikke skjønte hva jeg skreiv og halvveis holdt på å sovne. Jeg prøvde å sende meldinger også, men til slutt måtte jeg bare gi opp og si natta selv om jeg egentlig heller ville fortsette å skrive. Den siste meldinga sov jeg litt etter hver setning jeg skreiv, bomma på taster osv. og skrudde av og på lydløs av en eller annen grunn.

En av de tingene jeg hadde tenkt til å skrive om i går var hvor redd jeg er for å sette inn ledninger i stikkontakten, men allikevel er det de kreftene som fascinerer meg mest. Det har seg sånn at hver eneste gang jeg setter plugger inn pc-laderen så gnister det blått rundt den, men jeg elsker å se på lyn. Jeg tror kanskje det har noe med at når den gnisten kommer så venter jeg som regel ikke på det, mens lynet oppsøker jeg, setter meg ut på stolen på terrassen med dyna rundt meg og venter på det neste lynet. Det skal ikke mye til for å underholde meg, nei!

Now I gave you the clues so find what I found

Akkurat nå digger jeg livet. Jeg fikk nemlig en fin avslutning på kvelden og paraceten har begynt å virke (vi snakker mageknip som forflyttet seg rundt i overkroppen og brystet).

I dag ble vi endelig ferdig med framføringa, så jeg dro hjem tidlig  med bussen rett etter den, sovnet og våknet opp i halvveis panikk ved Meløstranda da jeg ikke skjønte hvor i all verden vi var ettersom vannet var dekket av is og snø og ikke så ut som et vann. En tur og en middag fra McDonalds rikere, stresset jeg avgårde til teaterkurset som ble holdt for sist gang i dag. Så dro Elwin, Lucy og jeg tidlig derfra for å gå på konsert på Kongegata med mange bra band jeg både har hørt og ikke hørt fra før. Noen av dem er bare hysterisk morsomme. Etter det dro Su, Steve, Anja, Grethe, Stine og meg bort til Chadi. Der så vi på den gjenværende delen av Den sjette sans.

Jeg tror ikke jeg liker katter. Iallfall ikke sånn katt som var i Karibien eller som Chadi har. De er liksom skumle og søte samtidig.

So, let’s pretend we’re alone

Jeg har fått den fikse ideen at skal lure foredraget inn i hodet mitt ved å spille det inn, legge det inn på iPoden og sette den på repeat i natt. Er ikke jeg smart, så vet ikke jeg! Jeg har egentlig ikke tid til å skrive her, og jeg har egentlig ikke tid til å snakke med folk på msn heller. Men det er akkurat det jeg gjør! Jeg ser skikkelig fram til at denne fredagen er over. Jeg liker virkelig ikke å holde foredrag!

Would you ever dive right in?

Det nærmeste man kommer følelsen å fly tror jeg må være å løpe når man er full. Jeg hater å løpe, egentlig. Når jeg er inne på følelser så  må den deiligste følelsen, hvis man ser bort ifra kjærlighet, være den man får i det øyeblikket man kjenner at man har kommet seg helt over kjærlighetssorgen.

There’s too much drama for me, mama

I dag skrev jeg ferdig engelskstilen min om Pokémon. Det var litt tilfeldig at jeg begynte å skrive om det i går da jeg hadde på meg Pokémon-genseren min. Det var så absolutt ikke noe jeg tenkte over, men da skoledagen ble avsluttet med stilskriving og jeg begynner å pakke sammen tingene mine fikk jeg virkelig tilbake den gode Pokémon-følelsen. Da det bare var 151.

I dag har jeg gått med piping i øra halve dagen, og så begynte vi å tulle om Pokémon med Fiska siden jeg var i godhumør og foreslo at vi kunne se på den første Pokémon-filmen siden den handler om kloning da vi kom med filmforslag. Det er forresten den filmen jeg skreiv stil om også. Ellers har jeg blåmerker diverse steder på låra og noen rimelig røde merker på rumpa fordi jeg har syke venner, men jeg er sterk og eier dem så lenge de ikke slår seg sammen mot meg. Flink!