I’m hearing what you say, but I just can’t make a sound

Da var katta ute av sekken. Jeg har visst om det en stund, men i dag skulle være den dagen søstrene mine fikk vite det. Pappa og stemoren min skal flytte  fra hverandre. Det er utrolig trist og det blir jammen meg ikke noe bedre når lillesøstera mi på 6 år gråtende spør om de ikke kan være kjærester litt til og om de har prøvd alt, at det kan være sånn som med meg og de jeg har vært sammen med, at mammaen deres kan få en ny kjæreste og bli sammen med pappa og få en ny kjæreste og bli sammen med pappa igjen. Det blir rart. Jeg er jo kjempeglad i stemoren min, og jeg har tenkt til å fortsette og komme til henne og være med henne og søstrene mine når pappa ikke er hjemme. Egentlig er det vel ikke noen stor forandring for meg, for pappa er nesten ikke hjemme uansett, og jeg begynte å dra til Stavern uten at han var hjemme for et par uker siden. Jeg er glad i pappa og alt sånt, men stemoren min fortjener så mye bedre, en som er der.

Dette får meg til å lure på om mennesker er ment til å leve sammen, eller om vi kanskje klarer oss best alene. Jeg liker virkelig ikke break-ups, verken å oppleve det selv eller se noen andre, uansett alder.